Et sted i Castros rike.Viñales,
noen få hundre innbyggere
der alle kjenner alle.
Strengt regulerte forhold,
men overraskende fritt og uformelt.
Hovednæringen er landbruk,
og turister bidrar mye.
Lavbudsjett-turismen,
de som reiser med ryggsekk,
de som blir værende mange dager,
blir tatt godt vare på.
Det som slår en er gjestfriheten.
Minner kanskje litt
om gammel nordnorsk gjestfrihet.
Stolte mennesker.
En drøm om den store verden, sikkert,
en ekte nyskjerrighet om hvem vi er,
vi rare mennesker fra utlandet,
men samtidig en takknemlighet for det man har.
Kanskje er det det som er nøkkelen til lykke,
å bli klar over hvor godt man har det?
